Balkan. Det er så mye å skrive, mye å fortelle, mye å velge i. Mye som bør fortelles. Jeg skal prøve å sile ut det viktigste, morsomste, mest leseverdige.
Turen startet flere dager etter alle andre. Vi hadde skolen for oss selv, med kun noen media 2-ere og lærere som selskap, i fire dager, men fra det øyeblikket vi satte foten utenfor døra her gikk alt veldig bra. Riktignok hadde Maria større sekk enn alle oss andre til sammen, men det kom aldri en klage fra den kanten. 29 nordmenn med hver sin store ryggsekk fikk dog sin gode dose oppmerksomhet i løpet av turen, spesielt på bussturene.
Idyll
Første stopp var Dubrovnik, en perle ved Kroatias adriaterkyst, nesten på grensa til Montenegro. Byen er rett og slett gjennomført idyllisk, det eneste som ødelegger idyllen er busslastene med pensjonister og andre flokkturister som gjerne gjør sitt beste for å dekke absolutt hele veien. At nesten hele gjengen rotet seg inn på den samme pizzeriaen i en liten bakgate, er imponerende. Senere ble også natten lang for enkelte som på merkverdig vis kom seg hjem mer eller mindre til innetiden klokka ett. «Er det lov å bestikke nattevakta?», spurte Kjetil tidlig på kvelden. Heldigvis var det ingen som måtte sove ute, og alle kunne nyte natten i senger selv Mikael syntes var korte. Den andre dagen i Verdens mest idylliske by (TM) gikk med til bading, sløving og spising av særdeles god is – servert av norsktalende kroater.
Koselige Mostar
Fra Kroatia gikk ferden videre mot nabolandet Bosnia-Hercegovina, først via landets én kilometer lange kyststripe, men senere inn i landet i retning Mostar. Mens Dubrovnik var en idyllisk turistby, viste Mostar seg å være nesten like idyllisk, men langt fra like fylt av turister. Tross et foredrag på taket av filmklubben i byen, der solen stekte og de fleste ble solbrente, fant AFR-erne seg raskt veldig godt til rette i den lille byen, som er marginalt større enn Gjøvik. Likevel var marsjen til leilighetene våre lang og tung, særlig på grunn av de tidligere nevnte sekkene. Dobrila, som har bodd åtte år i Norge og viste seg å være veldig hyggelig, tok oss med til private leiligheter i utkanten av byen, hvor vi etter litt surr ble innkvartert i anstendige private leiligheter. Jeg delte for eksempel en stue med Rune, og vi tilbragte litt tid med å se på og vurdere bosniske musikkvideoer. Generelt var konklusjonen at de ikke er det helt store, dog fant vi ett hederlig unntak. Vi hadde også æren av å ha en julenisse hengende i vinduet, forståelig nok, det var jo tross alt midten av april.
«Under» brua
Neste dag gikk ferden mot filmklubben, der solkremen etter hvert fløt, mens vi fikk en innføring i hvordan det er å drive filmklubb i Mostar. Senere på dagen valgte noen å sette kursen opp mot minnesmerket for partisanerne, som bosnierne tydeligvis ikke har tatt seg råd til å vedlikeholde – det vokser gress opp overalt i det veldig store minnesmerket, og søppel ligger slengt litt her og der. Likevel var minnesmerket skikkelig monumentalt, og utsikten var vidunderlig – frem til Torgrim slo fast at «Ida, nå driter vi i partisanerne, nå skal vi spise». Som sagt, så gjort. Resten av oppholdet i Mostar ble preget av loking i gamlebyen, handling av solbriller og is, for ikke å snakke om å drikke vin «under», nærmere bestemt hundre meter unna, den berømte brua. Vin som for øvrig kostet ti kroner flaska.
Ettermiddagstoget til Sarajevo var med vogner donert av Svenska jernbanen, og var fine og koselige. Turen var heller ikke så lang, og to og en halv time senere var vi fremme i den bosniske hovedstaden. Første stopp var herbergets restaurant, der vi fikk servert det lokale brennevinet, sljivovica, som smakte omtrent som raki. Samme sted fikk vi frokost hver dag, som dessverre ikke var det helt store, verken på den ene eller andre måten. Dermed ble det en del besøk hos bakeren som lå like ved, hvor en calzone eller en pizza kostet fire kroner. Prisene i bakeriet lå utelukkende på to eller fire kroner, noe som var et sjokk for rike nordmenn.
Innkvarteringen her var ganske nær byen, bare en altfor bratt bakke skilte oss fra den. Denne bakken fikk senere tåle mange stygge ord fra slitne journalister. En positiv ting med leilighetene, derimot, var at vår hadde vaskemaskin. Det var bare det at det ikke var mulig å åpne den etter klærne var ferdigvasket. Så vi måtte tilkalle hjelp for å få åpnet den…
Neste dag var det rett ut til flyplassområdet, rettere sagt tunnelmuseet, der vi fikk se tunnelen sarajeverne brukte under beleiringen av byen for å få inn mat, drikke, elektrisitet og andre nødvendige forsyninger. Vi fikk også gå i tunnelen, som bare var 25 meter lang og 1.50 meter høy, og Annika følte seg i sitt rette element. Espen var derimot noe mer tvilende. Det er planer om å gjenoppbygge hele den 800 meter lange tunnelen…
Dagen etter var den lengste på hele turen, og det var Norsk folkehjelp som fikk oppgaven med å engasjere to folkehøgskoleklasser, noe de klarte med glans. Damir, som loset oss gjennom dagen, fortalte mye spennende, viste frem miner og minefelt, og klarte å engasjere alle som en – kanskje han burde vært lærer? I løpet av dagen passerte vi også på en gigantisk kirkegård som aldri virket å ta slutt, og utpå ettermiddagen besøkte vi til og med NPAs treningssenter for hunder, som er blant verdens ledende på området. Vi fikk se en hund under opplæring, og mange lot seg fascinere av at språket som brukes i kommunikasjonen med hundene er norsk, selv for de bosniske hundeførerne. Hundens lydighet var også forbausende, den lyttet til førerens minste ordre.
Hard tur
Etter en dag med kun et kort møte i den bosniske journalistorganisasjonen, som ga oss mye kunnskap om hvordan det er å være journalist i Bosnia, og ellers mye fri, var det tid for en dag som ga sterkt inntrykk, nemlig turen til Srebrenica, den lille byen der Ratko Mladic og Radovan Karadzic styrte folkemordet på 8000 bosniske muslimer. Første stopp var ved kirkegården like ved byen, der det er graver så langt øye kan skimte. De fleste gravene er likevel tomme – av de 8000 drepte, er kun 1500 identifisert, og arbeidet går sakte fremover. Dette var et sted fylt av følelse og vemmelighet, og det var regelrett ubehagelig å gå rundt der. Noen tanker om menneskets ondskap dannet seg klart og tydelig i hodet mitt. Å se navnelistene med alle som døde de skjebnesvangre dagene var ikke særlig gøy.
Srebrenica by, derimot, virket som en helt vanlig by. Verken mer eller mindre. Vi møtte en gjeng ungdommer som satt i parken, Maria, Jeanette og Kristina snakket masse med dem. De hadde fått oppdrag fra myndighetene om å rydde byen, men da vi var der hadde de grillpause. Men om ikke selve byen ga oss en støkk, gjorde iallfall bussturene dit og tilbake det. Sjåførene våre hadde mange heftige forbikjøringer, særlig i svinger opp og ned bosniske fjellsider. En av sjåførene våre fant det også for godt å mer eller mindre legge an på Torgrim, noe som vakte latter blant all frykten.
Tribunegalskap
Noen timer etter vi kom tilbake fra Srebrenica, var det seriefinale i den bosniske ligaen, mellom byrivalene FK Sarajevo og FK Zeljeznicar. Mange av oss så på dette som en hendelse vi ikke kunne gå glipp av, og det viste seg at vi hadde rett da Zeljeznicar skorte allerede etter sju minutter. Kortsida der deres tilhengere satt ble nærmest bombet av bengalske lys, og knapt noen av de blåkledde klarte å sitte stille. Det varte dog ikke mer enn tjue minutter før Sarajevo utlignet, og da tok det virkelig av. Jubelen sto i det ikke-eksisterende taket, og det ble etter hvert umulig å se banen for bare røyk. Og da Sarajevo en stund senere tok ledelsen, tok det enda mer av. Ingen av tilskuerne satt på de nederste tribuneradene, og da det begynte å brenne i en stol like nedenfor der noen av oss satt, forsto vi hvorfor. Ryktet om klin gærne bosniske fotballtilhengere er forståelig. Dette kan Åsne og Truls skrive under på…
«Jævla Beograd»
Søndag, siste dag i Sarajevo, var fridag, og folk spredte seg rundt omkring over byen. Denne kvelden ble det imidlertid ikke så sent for de fleste, da bussen fra leilighetene gikk klokka fem om morgenen, eller natten, som vi siviliserte mennesker velger å kalle det. Vi var ikke helt sikre på hvor vi skulle, men da vi trodde vi hadde funnet rett sted, konkluderte Torgrim med «Da tar vi sjansen!». Heldigvis hadde vi funnet rett sted, og noen timer etterpå kom bussen som skulle ta oss til Serbia og Beograd. I løpet av denne tiden rakk undertegnede å krangle med en serbisk dovakt som ikke skjønte verken tysk eller engelsk, og jeg, som ikke hadde verken mark eller euro, kunne jo ikke betale noe. Heldigvis var han etter hvert litt medgjørlig.
Ankomst Beograd var to-tida mandag formiddag, og de fleste fant seg raskt til rette i Hostel Belgrade, som lå ganske midt i byen. Marthe var derimot noget misfornøyd med å måtte dele rom med Cathrine og resten fremmede, men hun fikk etter hvert byttet med Åsne, og vips, så var alle igjen fornøyde. Iallfall frem til Steffen og Kjetil dukket opp sent på kvelden. – Jævla Beograd!, var det første Steffen sa da han entret rommet den kvelden. De hadde nemlig klart å rote seg inn på et serbisk bordell, og ble robbet for 7000 dinarer, eller 700 kroner – definitivt en merkverdig pris for to øl og en vodka med cola. Fraser som «jævla Beograd», «jævla møkkaland» og «jævla horer» lød over det ganske rom.
Resten av programmet beløp seg til besøk hos en serbisk journalistorganisasjon, NUNS, avisa DANAS og FONET nyhetsbyrå, men ikke minst hos organisasjonen for frie elektroniske media. Her ble vi vist rundt av Sasa Mirkovic, en mann som snakket mye og raskt, men samtidig fullt forståelig og interessant. Ellers fikk vi høre mye av det samme fra de forskjellige organisasjonene, og repeteringen ble etter hvert litt slitsom. Det var også i Beograd de fleste fotojournalistene skred til verket og fikk tatt bildene til utstillinga.
Tilbake til Kroatia
Natt til fredag kom endelig den mer eller mindre fryktede togturen til Bar i Montenegro. Denne skulle visstnok være virkelig bratt, men det som opptok oss mer var at vi ble stuet sammen i små seksmannskupeer, noe som var litt slit når vi skulle inn, men da alt omsider var stuet på plass, ble det en fin tur, og tidlig på morgenen trillet vi inn ved den montenegriske kysten. Der sto det en buss klar, som fraktet oss rett til Hostel Dubrovnik, og vi var tilbake der vi startet turen. På kvelden begynte festen tidlig, og allerede i åttetiden var festen i full gang. Det var dog stort sett slutt før klokka slo elleve, da enkelte hadde fått i seg litt for mye, mens andre manglet 600 kroner på regningen. Herberget har som nevnt innetid klokken ett, men denne gangen var det kun Kjetil og Anne Marthe som utfordret skjebnen. De kom dog i akkurat rett øyeblikk, og dermed måtte ingen sove ute denne gangen heller.
Siste dagen dro noen av oss ut til en øy i nærheten, der de fleste var første dag i Dubrovnik. Da rotet noen seg innom en nudiststrand, noe vi glatt unngikk. Derimot pådro særlig Espen og Cathrine seg en voldsom rødfarge i løpet av dagen. Mot slutten av turen hadde også flere blitt forkjølet; temperaturforskjellene var store i Europas bakgård.
Klokka fem forlot vi de balkanske herbergene for godt, og flyavgangen halv ni krøp sakte nærmere. Skjønt, flyet lettet ikke før nærmere ni, så det ble litt ekstra ventetid på flyplassen, der Torgrim forbannet seg over prisen på kaffe, som lå på 30 kroner koppen. Dette stred mot Espens visdomsord for turen. «billig er det læll», som han utbrøt da vi gikk oss bort i Sarajevos side- og bakgater.
To uker på Balkan gjorde underverker for klassemiljøet, humøret, brunfargen (vi ble mye brunere enn de som var i Ghana og Midtøsten) og ikke minst minnekortene, som raskt ble fylt opp av blitzende AFR-elever.
