Brannfakkel: Ja til kvotering!

Eg er blant dei som seier eit etter kvart soleklart ja til kvotering.

Av fleire grunnar, dei to viktigaste er at det funkar og at kvotering skjer for fullt allereie, berre uformelt.

Det funkar. Ingen av kvoteringsmotstandarane har hittil vori i nærleiken av å komme opp med noko som funkar like bra. Ikkje i det heile tatt. Eit eksempel: etter at loven om 40% kvinner i ASA-styra vart innføyrd i 2006, steig talet på kvinner i desse frå 17,8% i 2005, til 21% i 2006 og no til over 40%. Det var ramaskrik og høglytt klaging frå menn da Bondevik II-regjeringa vedtok dette kravet (kred til dei!), men kritikken stilna fort, og i dag er det få som hevar hovudet og klagar over at det er inkompetente kvinner i styra. Kan det vera at gutteklubben tok feil igjen?

Og dette tar meg over til mitt andre hovudpoeng: at det gjekk så greitt å finne kompetente kvinner, tydar vel på at det ikkje er mangel på kvinner som er like gode som menn? Korfor er det da så absurd skeivt med mindre dei som tilsett blir tvinga til å tilsette folk av begge kjønn?

Vel, la meg sitera kva Mina sa om saka for ei stund sidan:

Kvotering er forskjellsbehandling, man skal ansette den som er best egna, uavhengig av kjønn. I og for seg høres jo det logisk ut. Men hvordan forklarer de da at det er så mange flere mannlige toppledere enn kvinnelige? Hvis det er de med best kvalifikasjoner som velges, hvorfor er det da en så skeiv fordeling mellom kjønnene? Igjen sier man indirekte at kvinner egentlig er dårligere skikka. Det er den beste som ansettes, og det er stort sett en mann. Eller kanskje skjer dette fordi menn allerede automatisk kvoterer inn andre menn? Fordi det tradisjonelt sett er menn som har vært ledere? Fordi mange enda ikke har vendt seg til tanken om at kvinner ikke bare kan være sykepleiere, men også sjukehusdirektører?

Tanken om at menn skal styre og kvinner ikkje, eller generelt tanken om at menn skal ha mest makt, er godt innsyra i det mannsstyrte og -dominerte samfunnet vi lever i i dag. Kan det vera derfor vi kviar oss for at kvinner skal vera med og styre på lik linje?

Men det var kvotering til styrar. Alt det over gjeld i like stor grad om leiarstillingar, forresten.

Kva med “kvotering” til forskjellige studium, da?

Alle er vel i dag einige om at alle skal ha lik rett til utdanning, iallfall seier dei det. Høgresidas vilje til at utdanning skal koste pengar og vera privat, er eit klart brot med dette, men det kan vi la ligge akkurat no. Det samme med deira ønske om å halda på kjønnsrollene. Iallfall er ein samde om at begge kjønn skal ha den samme mulegheita til å komme inn på alle studium. Og det er jo fint.

Og her er vi på det klassiske høgre-venstre-skiljet, eller “Venstre-problemet”, som eg ofte kallar det: den blinde trua på at like lovfesta mulegheitar er det samme som like reelle mulegheitar. Den blinde trua på at folk ikkje har forskjellig utgangspunkt. Den blinde trua på at det ikkje finst noko som heiter “press” eller “kjønnsroller”.

For det er ikkje sånn at det er like lett for ei jente å søke eit datastudium som det er for meg som gut. Det er temmeleg openbart, det held å sjå på tala for det. I 2006 var 10,5% av førsteåringane på datateknikk (mitt studium) jenter, i 2008 3,6%. På det meste var det nesten ein fjerdedel jenter på studiumet…

Så det er for drøyt å seie at alle har like mulegheitar til å komme inn på alle studium. Derfor synest eg det er heilt greitt å gi ekstrapoeng til jenter som vil søke på typiske guttelinjer. Rett og slett for å vege opp. (På samme måte er eg prinsipielt for motsett veg òg, men det problemet kan eg ikkje sjå at er noko like stort…)

Forresten, kor typisk er det ikkje at majoriteten ein plass klagar over “minoriteten som får ekstra fordelar”?

Author: Mads

Feminist, sosialist, målmann og stolt revolusjonær View all posts by Mads