Raudt frontar i desse dagar eit krav om makslønn, altså at ingen treng å tene meir enn 1,5 million kronar på eit år. Argumentasjonen er enkel og lett å vera med på: tener du fem gongar så mykje som ein hjelpepleiar, eller meir enn tre gongar så mykje som meg, så treng du faktisk ikkje meir. Da har du så du klarer deg, mykje meir og jaggu mykje meir enn det igjen òg.
Fascinerande nok får dei støtte frå superkapitalistane. Olav Thon (med støtte frå Kåre Willoch), og Warren Buffet har gått inn for 90% skatt for rikfolk.
Og, ærleg talt, jeg kan’ke fatte og begripe hva folk skal med så mye spenn. The spirit level har lært oss at økonomisk ulikskap i seg sjølv er skadeleg for samfunnet, og samtidig er det sunt bondevett at ei krone berre kan brukes éin gong. Det er så mange ting ein kan bruke dei ekstra kronene på enn å gi folk enda meir lønn. Forskjellen på å tene 1,5 og 2 mill er så useriøst mykje mindre enn forskjellen på å tene 300 og 800 000, f.eks. Eller ein kan bruke den halve millionen på å fikse ein veg eller legge nokre meter jernbane. Du kan vel sjølv heilt fint klare å finne masse nyttige ting ein kan bruke pengar på, eg vil gå ut frå at “gi meir pengar til rikfolk” kjem langt ned på di liste òg.
Men lell er eg litt skeptisk til konseptet makslønn, rett og slett fordi det går an å omgå. Bedriftseigarar kan ta ut utbytte, trikse, trylle og snike unna pengar på anna vis. Men “det er ikkje perfekt” er jo ikkje eit godt nok argument i seg sjølv til å vera mot noko, sjølvsagt. Lell er det verdt å ha i bakhovudet at ein parallelt må satse på å stoppe tyveriet rikfolka gjer frå statskassa ved å snike pengar unna frå statskassa til ymse skatteparadis.
Samtidig må vi vera klare over at dette er det vi datanerdar ville kalt ein hack, altså ei enkel løysing for å midlertidig løyse eit problem som ein burde løyse på ein grundigare, meir langsiktig og betre måte. For det grunnleggjande problemet her er jo at nokre folk eig andre folk sin arbeidsplass, det er maktforhalda som gjer at nokre eig og andre jobbar. Det er jo dét vi må gjera noko med for å løyse problemet skikkeleg.
Men kanskje er ei makslønn ein god fiks så lenge?
Nei, makslønn er ikke noen god ide. Å redusere forskjellene er en god idé. Å skattelegge de rikeste er en god idé. Makslønn er noe helt annet. Problembeskrivelsen er riktig, løsningen dårlig. Det er (minst) to grunner til det:
1. Man omfordeler ikke nok: La oss tolke forslaget vennlig, og tro det menes en marginalskattesats på 100% over halvannen mill, ikke et forbud mot slike lønninger. Man tror for godt om selskaper som lønner mer enn 1,5 mill, om man tror de med en makslønnsgrense vil betale mer skatt. Det er mer sannsynlig at lønningene avtales til 1,5, og at ikke-pekuniære goder maksimeres. Da blir mer penger i bedriften, og gir verdiøkning/økt fremtidig utbytte. Da har man omfordelt fra direktører til eiere. En høy skattesats <100% vil derimot gjøre at direktører ol fortsatt vil presse på for høy lønn. Da får riktignok staten mye, men de får noe selv også. Det blir (omtrent) like mye på eierene som i dag, litt mindre på direktørene og mer i felleskassa.
2. Man fordeler folk feil: Til en viss grad speiler lønn hvor mye forventa verdiskapning er. Jo mer en bedrift tror at den ansatte vil bidra med i verdiskapning, jo mer er den villig til å betale. Havner den ansatte i den bedriften som vil betale mest, er det trolig der forventa verdiskapning er størst. Det er lurt. Med et lønnstak blir ikke de aller mest høytlønnede lokket dit de er mest produktive, som ikke er lurt. En høy skattesats<100% senker nivået på inntektene for gruppa, men ikke rangeringa av bedriftene etter betalingsvillighet. Det har dermed ikke denne effekten.
Det hjelper litt hvis man omformulerer det til å være en maksinntekt (som er noe helt annet), men ikke mye. Fortsatt vil ikke 100% være den provenymaksimerende marginalskattesatsen. Den finnes nok et sted mellom dagens og 100, men hvor er ikke godt å si. I tillegg blir det lite insentiv til å ta risiko: Du skal investere 1 mill. Et prosjekt har forventningsverdien 1,5 mill, som du får med 100% sannsynlighet. Et annet har 50% for å gi 200 mill., men 50% sjanse for null. Det skapes nesten 100 mill mer i forventning med det andre, så samfunnshensyn tilsier du skal velge dette. Forventingsverdien av det første er imidlertid større for deg, så du velger det. Når oppsiden gis et tak, blir det mindre også av sånn risikotagning man vil ha.
Man kan omfordele masse også uten slike konsekvenser. Inntektsskatten kan økes, særlig på toppen. Boligbeskatning burde opp generelt sett, og det er fullt mulig å skru til satsene på formuesskatten om man vil det. Det første vil virke positivt på effektiviten, det andre ha så og si null effekt. Fordelingseffekten er god. Her er det mye å hente.
Diganosen er god, men det blir ikke skrevet ut riktig medisin.
Enig i at dette ikke er en perfekt eller permanent løsning, men det er en skritt i riktig retning ihvertfall. Slik jeg har forstått det har jo dere i SU planlagt å tone ned kritikken av systemet dramatisk og fjerne revolusjon fra programmet deres. Det synes jeg ihvertfall blir å gå feil vei (da blir du også nødt til å fjerne stolt revolusjonær:( ).
Rune: eg er langt på veg einig i bortimot alt du skriv.Eg synes det, som du seier, er openbart at diagnosen er rett, og liker veldig godt at et kjem ein offentleg debatt der Moxnes og co får argumentert for og – trur eg – forståing blant folket for at det er rett diagnose. Så er dei gode løysingane fort meir kompliserte enn som så, dessverre. Auka toppskatt, toll på kapital, kamp mot skatteparadis, endringar i reglane for utbytte er alle (relativt kjapt gjennomførbare) tiltak eg synes ein bør sjå nærmare på.
Jo: Hehe, eg ville ikkje tatt noko som helst for gitt når det gjeld kva slags program SU ender opp med. Men vi kjem fortsatt til å vera sosialistar og klare motstandarar av det kapitalistiske systemet. Usemja går først og fremst på kva slags ord vi skal bruke for å skildre det…
Ja, jeg har forstått det sånn at det har blitt argumentert for at å bytte ut revolusjon ikke vil ha noen politisk betydning – det er ganske tynt. Det vil i praksis bety at dere går tilbake til dere var før dere ble revolusjonære for 12 år siden. Hvis revolusjon ikke er et viktig begrep – hvorfor var det da kjempefighter om det for 12 år siden? Det er en ganske stor forskjell ifht analysen av kapitalismen på å være reformist, eventuellt sosialdemokrat (mange i AUF kaller vel seg selv sosialister) og å være revolusjonær. Fra utsia vil det ihvertfall se ut som en dramatisk høyredreining og hvis dere skulle ende opp med med en høyreorientert ledelse om noen år vil den ha mye større spillerom for å dra organisasjonen til høyre. Skjønner at det har føltes ganske vanskelig å skulle stå i spagat mellom å være lillebror i regjering, samtidig som man er revolusjonær organisasjon, men revolusjonærparola har vært et sunt politisk anker som jeg tror har vært bra for dere og for SV, men for all del – for oss i Rødt er det helt strålende om dere slutter å kalle dere revolusjonære – blir et tydeligere skille. Håper bare dere tar en skikkelig debatt på det, for har snakke med flere SUere som ikke har fått med seg at revolusjonærparola står i spill.
Jepp, poenget med spelerom og forankring er gode. Trur det skal mykje til for at vi skal slutte å kalle oss revolusjonære, det er mange som meiner – og meiner veldig sterkt – at vi fortsatt skal vera det, meg sjølv inkludert. Samtidig står det i programforslaget at “Vår verden trenger revolusjonerende forandringer”, så så krise som Mimir og co vil ha det til, er det ikkje. Uansett kjem det til å komme – og høgst sannsynleg bli vedtatt – eit forslag om å legge til “SU er en revolusjonær organisasjon” eller noko i den dur.
Men samtidig er det viktig å ha eit litt bevisst forhald til kva vi legg i det når vi snakkar om revolusjon (kanskje ei utfordring som går til både oss og dykk?), så det ikkje blir det Magnus Marsdal for nokre år sia kalte revolusjonære talismanar.
Revolusjonerende endring er ikke det samme, hvem som helst kan mene det. Kapitalismen er et system som ikke kommer til å la seg vedta vekk i Stortinget. Det holder ikke med parlamentariske vedtak for å fjerne den, det må komme nedenfra, og det som i dag er i kapitalistenes eie må tas tilbake i felles eie. Eiendomsretten i sin nåværende form må forandres. Trenger ikke være så komplisert egentlig, men fortsatt et stykke igjen:)